Sykdom,operasjon og dåp no på søndag.

da skal Albert Iver få stadfesta navnet sitt i kirka med dåp og d hele. Tia siden han kom til oss har vært med både opptura og nedtura. Lykke fordi man har vært så uendelig heldig å få de ungan, men også sorga og bekymringe ifht ka som evt feila Emil.Han bleioperert med en liten operasjon no på onsdag, fikk fjerna falske mandla som i følge papiran vi fikk va stooooor, samt lagt inn dren i øran. Det va så fælt å være med han inn på operajonsstua, se han bli lagt i narkose. Huff det va ikke nåkka særlig. OgsåAlbert har hatt sitt å stri med de siste dagan. Det har vært 2 innleggelsa på sykehuset ga tung pust og hoste hoste hoste. Han e heldigvis på bedringens vei no. Og dåpen skal som sagt være på søndag.

 

Æ e no enda i overskudd med vekta etter fødselen…uæa….grøss og gru. Kirurgi e vistt tingen i min tilstand. ja æ mene det. Det begynne å bli litt overskudd av mage etter 5 fødsla så æ skal definitivt få det bort vekk og vekk med bort…hehe

Jaja…æ har bestemt mæ førr en ting….no skal æ begynne å prioritere mæ sjøl med klær også videre, så æ sjkal definitivt bli nyyyyyyyy!!

 

 

Om det å ha angst ( OBS!Personlig)

Denne bloggen vil nok være mer personlig enn de andre æ har skrevet. Denne vil også være mer dyptgående, så om du ikke ønske å smugtitte på livet mitt har du allerede no muligheten til å snu:)

 Overskrifta sir vel ganske mye om ka dette kommer til å handle om uansett. Ja æ har angst, rettere sagt fødselsangst som sikkert kan være like lammende som anna angst. Æ e redd for å føde, så æ går til samtale med jordmor som har spesialisert sæ på sånne som mæ som e redd førr akkurat det.

No har det sæ jo sånn at det begynne å nærme sæ med stormskritt no i fht fødsel. Det e ikke mange ukene igjen før lille Albert, Morten, Erik, Lars Erik eller ka han no kommer til å hete e her hos oss. Æ glede mæ, men som sagt æ frykte også for kordan det skal bli å få han ut.

I og med at det finnes de som spesialisere sæ på sånne som mæ, så vil jo det si at æ ikke e aleina om akkurat det her. Det e faktisk mange kvinner som e like redd som mæ, som i forbindelse med dette å føde også får aktivert denne angsten, dødsangsten. Angsten for det ukjente, de sterke kreftene som råder i en fødsel, ja æ vet æ har jo tross alt født 4 ganga!!

Ka e det som har aktivert min angst, for å finne svaret på det må æ kan hende starte med den første fødselen min, en kald vinternatt i 1989. Ei vordanes mamma, ei ung jente som egentlig ikke visse nåkka om ka ho gikk til, og som ikke fikk den oppfølginga som ho egentlig trengte under og etter fødsel. Æ tillate mæ å si det. Æ va bare 18 år den gangen!

Linn blei født inne på et bad på gamle sykehuset, æ fikk ingen hjelp, ingen smertelindring, ingen klapp på skuldra, ingen ord som sa æ va flink som ville komme til å klare dette. Æ fikk kjeft, spesiellt da æ sa til jordmor at æ kom til å dø pga smerte, redsel og følelsen av ¨å være overlatt mæ sjøl. Tenk det, å være 18 år, egentlig e unge, som e i fødsel, og det man blir møtt med e kjeft!!  Æ huske æ lovde mæ sjøl da ho va født at æ aldri aldri mer i hele mitt liv skulle ha unga, aldri. Ho kom til verden, og reint fysisk gikk nok fødselen etter boka, men psykisk vet æ ikke. Kan hende blei rota til angsten allerede da sådd…..

Æ klarte selvfølgelig ikke holde mitt løfte om  å ikke få flere barn. Det gikk 5 år og vinteren 94 va æ gravid igjen. Æ va mye kvalm og dårlig under dette svangerskapet, plagdes masse med migrene, bekkenløsing og kvalme:( Men ellers gikk nok selve svangerskapet greit. Æ vil si det sjøl, av de svangerskapan æ har hatt e vel dette da æ har utstrålt mest positivt. Æ va så fint gravid, hadde så fin mage, la ikke så mye på mæ som æ ellers har pleid å gjøre, så selvtilliten min va liksom på topp. Frem til 7 mnd, da begynte angsten å inntre mer og mer snikanes. Fikk ikke sove om natta, fikk problema med panikk, visste jo at denne ungen måtte ut på et vis, og æ visste kordan måte også. Klarte ikke være rasjonell. Og visste heller ikke da ka æ va redd, men redd va æ.

Æ hadde forespeila Tom på kordan fødselen kom til å bli. Ja æ klarte faktisk det. Og 11 oktober 94 om dagen begynte det med litt rie til pg fra starta den. 12 oktobr klokka 8 om mårranså den lille gutten dagens lys. Etter mye hyling og skriking fikk æ satt epidural. Kroppen min e visst satt sammen på en flott måte når det kommer til fødsel, for på tross av epiduralen så gikk riene likevel sin vante gang. Men også denne gang va æ redd, men visste ikke no heller ka æ va redd førr….. Fødseln går greit, men det viser sæ etterhvert at babyen e stressa i magen- har høy og lav puls om hverandre. Han kommer etterhvert til verden, men han puste ikke……Han bare ligg der, og det e liksom så stille i føderommet. Æ trudde han va dø. Dem ser på klokka, jordmora telle sekunda før ho sir til mæ at vi må ta han, klippe navlestrengen og ut bær det med dæm. De sekundan som no går, eller e det minutt, føles som ei evighet, førr mæ e ungen dø og 9 mnd med graviditet har vært menigsløs. Og æ føle mæ straffa! Straffa for ka liksom?

Etter ei stund kommer det ei jordmor i døra g sir æ kan slappe av, fordi babyen lever, har blitt sugd i luftveian og fått o2, så alt ser greit ut.

I de øyeblikkan der æ ikke visste, kan æ med handa på hjerte si at æ trur æ vet kordan det må være å få en dødfødsel. Æ følte det, og kjente det så godt på kroppen den tia det pågikk. Espen skatten min e i dag 13 og leve i beste velgående, men angsten for det man ikke kan kontrollere-livet, blei enda sterkere førr mæ under den fødslen.

Så blei æ gravid igjen.  Thomas va ikke planlagt, æ oppdaga vel bare plutselig at alt blei så trist, speiellt noen skikkelig overfladiske tv seria æ fulgte med på. Så æ skjønte tidlig at nåkka va på gang. Med Thomas va det et tungt svangerskap på så mange måta. La på mæ mye, masse bekkenløsning, nyetablert med nytt hus og rimelig dårlig økonomi, hadde Espen som va liten og som skulle bli storebror. Æ va sikkert mye nedstemt og fortvila under dette svangerskapet. Blei tilråda abort av et nært familiemedlem, hvilket æ sikkert aldri har klart å tilgi på en måte. Det gjorde mæ vel spesiellt sårbar at noen kunne ønske bort nåkka voksanes inne i kroppen min. Så æ skal ærlig innrømme, æ hadde mange netter der æ satt oppe å gråt og va lei mæ. Aleina der æ følte mæ ensom både med og i mæ sjøl og i fht graviditeten. Denne gangen va liksom ikke magen så spennanes føltes det som. Va liksom ikke så mange som va så himla interessert. Også i dette svangerskapet startet angsten for fødsel rundt 7 mnd, der æ kunne ligge å vri mæ om natta og grue mæ til det kommende.

Ei snefull natt til 15 november 96 begynte riene å komme, så æ skjønte at no va den her, fødselen og det æ va redd førr. også denne gangen fikk æ epidural som virka. og klokka 08.10 om mårran va han født, lille store skatten min, endelig va han ute!! Og denne gangen regna æ med å aldri bli gravid igjen:)

Æ va faktisk ei stund etter fødselen litt nedstemt i perioda, men det gikk sæ fort til og æ glei fort inn i mamma rollen.

10 år etterpå skjer det store igjen. Livet mitt har endra sæ, har fått ny utdannelse, et anna liv på mange måta, e 10 år eldre, har en litt anna økonomi. Æ oppdage plutselig at æ e gravid igjen. Vi har planlagt baby. Fjerne spiralen og 14 daga etter e æ på vei. Det e litt sånn med mæ at i begynnelsen klare æ ikke tenke så mye på angsten min, d e jo så lenge til liksom, spesiellt siden æ oppdage såpass tidlig at nåkka e i gjære.

Æ e som sagt mye syk, gikta plage mæ, må spise medisin for å fungere i hverdagen, æ e myyyyyye kvalm og dårlig, kaste opp, halsbrann, kramper i beinan, mor får kreft og dør etter hvert, det skjer andre personlige ting i familien som e med på å påvirke kordan æ har det. Æ legg også denne gangen mye på mæ, så æ e ikke så komfortabel med mæ sjøl som æ skulle ønske. Men æ har likevel en mann som gjør omså alt for mæ-dvs om så gå tilverdens ende etter vann. Så det e klart det hjelpe på. Men også denne gangen kommer angsten og tåran pga ytre omstendighete. Æ har et svangerskap uten ro kan æ si i ettertid. Fysisk maase plaga, psykisk masse der også…sorg etter bestemor mi og masse anna familiært som æ ikke orke gå inn på no. Men det va masse, enormt masse påkjenninge.

Etter 11 daga på overtid og en sprengt persentil går endelig fostervannet søndag 13 august. Enn ny liten verdensborger e på vei. Æ e sliten, æ e stor og diger, så denne gangen fortone avslutinga sæ litt annerledes, æ e på en måte pga alt det psykiske klar for å gå i fødsel. Kan hende for første gang. Men fødselen vise sæ å bli tung.

Æ har ei fantastisk svensk jordmor, Elisabeth hete ho. Ho e irommet gjennom hele kvelden og natta. Følg med på alt av apparata, og vi finn ut etter hvert at lille Emil sitt fast i bekkenet mitt. Æ får epidural, men den virke ikke sånn som dem har gjort tidligere, æ har smerta som ikke gir sæ. I og med at Emil sitt fast i så prøve dem å snu han under mine åpningsrie- grusomme smerte. Dem aktiverte dødsangsten min, æ va sikker på at æ kom til å dø. At æ aldri skulle se ungan mine mer. Da pressrien endelig begynte så hadde æ ei jordmor på magen som hjalp mæ å presse, æ hylte ut mine urkrefter, men hjalp det? Etter hvert så finn dem ut at dem ikke kan ta i mot han, han ser ut til å komme for fort, så dem holder han igjen på pressrien, dem nekte å la han komme ut. Det ville ødelagt mæ:) Det sa jordmor.

Han kommer til slutt ut, men d skjer nåkka med engang han kommer ut og blir lagt på magen min. Æ blir så redd for å miste han. Fysisk i gulvet, psykisk ved at nåkka skjer han.

Da kvelden kommer og alle har vært å sett på det lille vidunderet og Kent som den siste skal gå hjem briste det i mæ. Æ skrik og skrik. Klare ikke slutte, så det kommer en pleier og sir han kan få være der sammen med mæ. Barsletåran mine kom ikke 3 dag som vanlig e. Dem kom samme dagen som Emil kom til verden. Og sånne tåra skulle æ slite med i ei tid. Og redsel, redsel for alt mulig. For å miste Emil i gulvet, for at andre skulle gjøre det. Æ va konstant sliten i en periode. KUnne sitte å se på Emil og være redd for å miste han, at han skulle dø fra mæ, bli borte.

Til slutt ble det så overveldanes at æ måtte snakke med noen om det her, ikke bære det aleina. Så helsesøster ble kontakta, legen kom inn i bildet. Æ fikk noenæ kunne snakke med om de tankan æ bar på.

Venna og familie e jo ofte der at dem forvente at man skal være i en lykkemodus,alt skal være greit….

Æ sleit med så masse, personlige familiære ting, et dødsfall, en tidligere angdt for fødsel, æ va sliten etter å ha vært 11 daga over tia. Det va masse.

No e æ der igjen. Det kommer snart en ny. Og æ kan ikke vite no at det ikke blir nåkka ala det samme. Forskjellen e at denne gangen så e æ mer forberedt, æ har andre tilbud, æ har ei jordmor som ser kordan det va tidligere, som vet ka æ snakke om når æ snakke om det. Som trygge mæ på at det faktisk ikke e så unormalt å føle ting sånn som æ gjorde, som støtte mæ. Så selv om æ begynne å bli sliten, så ser æ målet, men æ vet ikke nåkka om kordan det vil bli å gå i mål denne gangen. Det kan hende det blir keisersnitt fordi æ ikke orke å gjennomgå dødsangst og smerter atter en gang. Æ vet egentlig ikke kordan det vil bli å gå i mål siden det ikke enda e tatt nåkka besluting….. 

Noen tanka omkring verdia……

E verdia nåkka vi går rundt å tenke på hver dag? No mene ikke æ alt man eie, men mer om kem man e, kem man ønske å være. ordan forbilde man e for ungan sine osv…

 Har æ gjort mæ opp noen formeninge omkring kordan verdia æ ønske å formidle til resten av verden, eller blir mine verdia misforstått?

Æ vet at mine verdia e forankra i mæ på en måte som gjør at æ politisk sett ikke kunne fått unga med en som va langt fra der æ e politisk. Det ville blitt en skikkelig kræsj!:) Mine verdia omkring kordan ungan skal ha det e også på en måte sånn at den æ skal dele livet mitt med må ha sånn nogenlunde samme verdi. Men e det en verdi? Barneoppdragelse?

Æ vil jo gjerne ha gode og sunne verdia, æ vil ha verdia som speile rettferdighet, omtanke, empati, æ vil dele av mine goda, MEN  så kommer det av og til frem mye av mine dårlige verdia/sider. Fordi æ ikke klare leve opp til mine egne forventninge omkring kordan verdi som e viktigst. Det e da æ e et dårlig menneske, eller e æ d? Kan hende æ bare e menneskelig?

Æ kan sikkert virke hoven og blærat og belæranes og lite ka æ skal si? hm…..lite inkluderanes på mange, inntil de blir kjent med mæ. Men æ ser ikke sånn på det sjøl likevel….For når man BLIR kjent med mæ e æ både snill og omsorgsfull. Dette vet æ etter mange år. Men æ vet æ kan være ei hard nøtt.

Verdia e for mæ kordan æ velge å leve livet mitt, kordan æ fremstår, kordan æ leve ut den æ vil være, og det e også veldig viktig for mæ å av og til tenke gjennom verdian mine. Æ vet ikke kor vanlig det e, eller om verdian bare e der som en mal på kordan man leve.

 Æ klare ikke bare være et godt menneske, æ har mine kjempedårlige egenskapa også, selv om æ ikke vil gå sånn inn på dem her, men æ vet om dem. Og av og til frustrere dem mæ:( fordi æ ser æ ikke klare å endre dem. Der e faktisk de dårlige verdian mine sterkere enn de gode. HM….pussig egentlig!

Når man får unga blir man kan hende enda mer bevisst, man tenke enda mer nøye gjennom ting og kordan man vil være, kem man vil være. Mi erfaring e at æ blei enda mer bevisst en del ting da Emil kom. Da æ fikk de andre gikk no liksom livet fra dag til dag og æva inne i mammarollen. Men det kan også ha nåkka å si at æ va yngre da enn no. Æ trur egentlig det har masse å si.

I den tia va det mange viktige samfunnsting som ikke engasjerte mæ, men som æ tenke masse over i dag foreksempel, eller det blir kan hende litt feil å si. Æ har bestandig likt å engasjere mæ i ting, men æ kjenne jo no når æ e eldre at æ skulle hatt tid til mere. Tilbake til før……da va æ mer politisk aktiv, selv om æ ikke satte mæ inn i all politikk. Æ hadde liksom mitt parti som symboliserte kordan mine verdia e. I dag kan æ mer politikk, men i dag e æ ikke så engasjert fysisk. HIHI

Æ har venna som aldri har forstått min interesse for ja ….nettopp politikk. Dem kan ikke forstå at æ har lest politiske bøker, eller gidde sette mæ inn i kordan renten influere på privatøkonomien osv osv….dem leve bare og sir dem e fornøyd med det……Æ klare ikke skjønne det der helt æ…..fordi samfunnet e jo med på å speile kordan verdia vi ønske å ha, kordan verdia vi har og kem og kordan vi e…….. 

Men no e no heller ikke æ gitt oppgaven med å skjønne alt heller da…..Sir som OttoJespersen…….HADE:)

Godt nyttår og velkommen inn i vår verden anno 2008:)

Ja vi e ikke mange timan inne i 08 før æ e her med noen tanka og kan hende noen forsett. Men vet enda ikke ka det skal være. kan hende æ skal begynne å være mer snill? Bruke mindre penga? Begynne å slanke mæ med en gang lille spire e kommet? Æ vet rett og slett ikke. Det kan jo være fordi æ e så trøtt no at ikke klare å tenke ut nåkka spennanes…..

Jaja…en del av det overnevnte vil æ definitift ikke klare. Psst…det med å bruke mindre penga på babyutsyr og klær til baby osv …..glem det sir æ bare. Æ må bare si til mæ sjøl,  Åse Merete må du ikke glemme å ha innsikt i dæ sjøl!!

Igår, altså 31/12 va vi å bowla. Ikke æ da, ser jo sjøl ut som ei kule, men Kent og ungan. Emil va med og han storkosa sæ. Han sprang og sprang og sprang. Morsomt å se de små fotan som går som trommestikke:) I mårra skal æ ta avtrykk av fotan hannes i sånn form, glemte jo å gjøre det da han va liten, eller mindre for å være nøyaktig.:(

Vi spiste kalkun da vi kom hjem, made by me:)! Det va rååååååå godt. Waldorfsalaten smakte himmelsk om æ skal skryte litt av mæ sjøl. Ja æ tillate mæ det, spesiellt siden æ hate å lage mat, ja æ hate det!! Vent……der kommer mitt nyttårsforsett…..Æ skal bli flinkere å lage middag, mat, bake osv i 2008. I allefall siden vi fikk sånn fin kokebok til jul. Det e jo egentlig bare å følge oppskrifta, ikke verre enn det????

PÅ kvelden gikk alle ut og sendte opp raketta. (Kent og ungan, æ e redd raketta, men så e æ jo redd alt:)) Vi va ute med Emil tidligere på kvelden, og han lo godt da han hørte drønnan, samt så alle de fine fargan. La en overtrøtt unge da vi kom inn, som gråt og gråt. Æ må bare si det……vi slit med sovinga hannes….masse. Han legg sæ om kvelden, men våkne som regel etter 1 time og da kan han holde det gåanes, men i kveld under oppskytinga da sov han som en drøm!! Det hørtes ut som en krig ute, det drønna og det va hyl og folk og bråk….men han sov som en drøm som sagt. Merkelig……

Normalt sett så pleie æ å pynte mæ på nytårsaften, men ikke i dag. Gidda ikke. Gikk no her i plommefarga høyhalset genser, håret uten stæsj i hestehale, og ei mammaselebukse i dogeri og totalt blotta for sminke!!!! Ja det va nyttår 2008 for min del.:)

Æ sa d vel i går men æ begynne å bli diger…..magen e som et bord under puppan, så d e nok ikke nåkka lita pingle som kommer denne gangen heller. Personlig synes æ Emil kan ha rekorden på fødselsvekt med sine 4500 gram og 54 cm! Men jordmor sa til mæ på siste kontroll at han e stor denne også, så æ skal på en ny ultralyd i uke 38.

No etter jul skal æ til jordmor igjen i forhold til vurdering av keisersnitt eller ikke. Ok å være hos ho, godt å få prata om angsten æ har for alt som kan gå galt denne gangen også. Men æ føle lell at æ e i trygge hender på en måte. Dem tar angsten min for den kommende fødselen alvorlig. I allefall siden det va så tøft forrige gang. Men han kommer no han lille I magen. Skal begynne å hente ned babyklær å vaske opp. Buggisen e jo klar den, mangle det blå trekket som sagt:) Men det ordne sæ nok skal man se. Æ skal no i allefall bestille et Katvig dynetrekk til vogna. Regne med det blir det brune. Evt det grønne. Æ får no se.  Jaja

Æ sverge jo til ull innerst på disse små, den vitenskapen hadde æ ikke da Emil kom til verden, fikk den jo etterhvert da, men no mangle æ faktisk masse ullbodya til han lille som kommer, så det må æ nok gå til innkjøp av. Jaja nåkka hete jo kommer tid kommer råd, så det ordne sæ nok.

Æ e spent på det året som kommer, ka skjer, kordan kommer det til å bli, kordan vil vi takle å ha to bittesmå i tillegg til de som e i puberteten osv. Skal innrømme at det kan bli hektisk, veldig hektisk. Det kan bli søvnløst, ja veldig søvnløst, også æ og Kent som formelig elske å sove:) Vi har vært heldig med Emil i så måte, for han like også å sove, når han først sover skal sies.

No etter jul bli det ny oppussing. Emil sitt rom skal pusses opp, det skal tapetseres og males, vi skal sette opp skyvedørsgarderobe, og han skal få små møbla tilpassa hannes aldersrinn. Æ glede mæ og ser frem mot det, selv om æ kan hende ikke blir så vldig deltakende i den prosessen pga magen:( Også æ som like å male og pusse opp. Også har vi snakka om badet på loftet som ser gørr ut. Der tenke vi å legge nytt belgg ( kan ikke flislegges pga….æ ane ikke, snekkeren sa det) også har vi så vidt snakka om å sette inn boblebad:)Det ville jo vært deilig, men så e det kor mye kommer det til  å bli brukt?

Vi har i allefall masse plana fremover, eller æ undre mæ om det e æ som har det?? Æ har i allefall bestemt mæ førr kordan rommet til Emil skal være, så får no Kent gjøre resten. PLanlegginga e jo som regel halve jobben…..:)

No skal æ ta den smekre….tatadada kroppen med mæ å krype til køys. Men æ gjentar til det kjedsommelige…GODT NYTTÅR:)

Året som har gått, snart e 2007 historie….

Og bare d e jo både godt og trist på samme tid. På en måte e d godt at tia går, men samtidig gården jo såååå utrolig fort at man nesten ikke får snodd sæ før nåkka nytt e på vei.

Året 2007 har vel iteorien vært et helt vanlig år, med vanlige gjøren og laden. Ungan går på skolen, Kent jobbe, æ begynte å jobbe etter permisjonen, men va snart ute i sykemelding igjen pga ny liten verdensborger på vei. Emil vokser og trives og vi ser jo forandring hver dag, han vise oss nye ting han kan og klare. Linn bor foreløpig i kjelleren, men snakke om å flytte, vi har fortsatt verdens snilleste leieboera. Vi har det vel jevnt over rimelig alminddelig eller veldig fint, alt etter kordan man ser det.

Æ e som sakt  inne i min 30 svangerskapsuke, og det bgynne å merkes godt. E ofte sliten ( sir det ikke for å klage) men æ begynne å bli stor no. Merke æ treng å sove mer enn tidligere, akkurat som en gamling som plutselig duppe av..hehe Uansett æ merke det med søvn, men det har kan hende med at æ ofte sover dårlig om natta. Æ merke også at æ e mer irritabel, selv om æ ikke e sånn superhormonell, som æ va forrige graviditet.

 Jaja… man skal ikke klage, tross alt e æ heldig, æ får lov å merke mæ et nytt liv som skal komme til oss, kjenne sparkan han gir fra sæ,kjenne på mæ at han vokser for hver dag. På den måten e æ heldig! Likevel e det nåkka anna denne gangen, han e liksom ikke nåkka selvfølgelighet, æ kjenne hver dag etter liv, ette sparkan hanskal gi mæ, kjenne om alt e som det skal eller om nåkka e galt på nåkka måte. Tenke mye på om det skulle skje han nåkka, e redd for han. Selv om de ikke e sånn så føle æ liksom at det e kun æ som kjenne han, vet kem han e,e glad i han. Et slags instinkt på en måte….hm æ vet ikke, e bare sånne rare dumme tanka æ gjør mæ av og til. 2007 e i allefall det året i mitt liv der æ går gravid for aller siste gang, før no e det stopp. Heretter skal æ gi kirurgan nåkka å gjøre:)

 Skal forresten få Kent til å hente ned alt babytøyet å begynne så smått å gjøre det klart, førr vi vente jo på han lille lillebror. E litt rart å tenke at Emil den lille babyenvår skal bli storebror, en merkelig tanke e det. Jo d må æ jo si….Emil e begynt med tøybleia og det e en supersuksess!!!!! Det kan æ anbefale til alle med unga som lett blir sår i stumpen.

Mye tull og frem og tilbake her inne i dag….kor e oppsummeringa av 2007???????

Har jo så mye på hjertet som vil ut.

Det har jo skjedd andre ting også da…Emil e begynt i barnehage og der stortrivs han, selv om det av og til e litt kjedelig at mamma må gå, men totalt så trives han. Kent sa æ jo innledningsvis jobbe, men førr han har det jo vært et spennene år siden han e begynt i ny jobb som inspektør på Stakkevollan skole. Sikkert litt rart for han å si farvel til Kaldfjord som har vært base i flere år. JOda og litt lengre vei til jobb og litt mindre fri siden han no jobbe med nåkka anna enn bare undervisning. Sommeren 2008 vil jo bli en indikator for hannes del som e vant med ferie en laaaaaaang sommer, men som da kun får 5 uke!!!!

Denne nyttårsaftene skal vi ha ungan igjen. Som vanlig får æ sistår kalkun på menyen, den skal vi vel lage i lag æ og Kent, men waldorfsalaten ogdesserten må vel æ stå for. Det hadde sikkert vært kos å invitere noen på middag, men i år kjenne æ ikke at æ klare, vi e så mange bare i vårs lille familie, at det får være nok+ graviditeten da.

Kent og ungan skal på bowling i mårra sammen med Raymond og hannes nevø, så det blir jo også en koselig greie sikkert. Æ like jo også å bowle, men av redsel for å bli tatt for å være ei bowlingkule skal æ holde mæ unna:) Æ og Emil skal på jysk å se etter noen fine stoffa. Skal nemlig prøve å sy en vognpose som æ har tenkt på i flere mnd. Æ forsåvidt mange plana fremover omkring ting æ har løst å holde på med, men skal holde det for mæ sjøl inntil æ vet om æ kommer mæ så langt eller ikke.:)

 Ellers så hadde vi jo en ferie i sommer som i perioda går gjennom hode mitt, e litt usikker på om det e fordi den va som et mareritt eller om underbevisstheta fortell mæ kor fin den va. Uansett vi overlevde den no:))

Jula 2007 va greiere enn det æ trudde den kom til å bli siden ungan va borte. Vi va hjemme hos Kent sin familie og det va faktisk veldig koselig der, mye mer enn det æ forventa. Ting gikkrolig og greit for seg til tross for en hyper liten Emil, som faktisk klart kvelden bra elv om han ble trøtt etterhvert. Vi spiste god mat(ribbe) Æ trudde æ ikke likte den, men det gjorde æ faktisk. Ellers så fikk æ det æ ønska mæ fra ønskelista mi. Kent fikk vel også det han likte og til Emil kom det masse fint, men stort sett bare klær. Neste jul må vi nok ønske mer leka til han siden han da skjønne mer enn denne jula.

Juletreet har stort sett fått stå i fred, men av og til kjenne Emil at det e en stoooor fristelse med alle kulene der og da bare må han tapå dem, plukke dem av. Av og til kjenne vel både æ og Kent at det kan være en prøvelse med alt som skal utforskes, men det går no greit. Når vi kommer å legg oss om kvelden og den søte lille skatten lig der forsvinn vel oppgittheta og man e bare så glad for hvert minutt med ungan og Emil spesiellt.

Emil ja…..hele 2007 har han gått på babysvømming og han e blitt kjempeflink, det skal sies. Han e så lite redd i vann at til og med svømmelæreran har kommentert at han e den minst redde ungen dem har opplevd i sin karriere!!! Det sir vell litt om aktivitetsnivåe til den lille rakkeren!!

I den eksterne familien så har det vel vært så som så. Etter at mordøde blei vel egentlig mye borte med ho. Noen av de man tidligere så på som familie ble vel også borte av årsaka som pleie å dukke opp når noen blir borte. Men skal æ være ærlig så e vel ikke det nåkka savn for min del, mange av dem har æ ikke hatt kontakt med de siste åran uansett. E rart å tenke på at det snart e 2 år siden ho gikk bort. Men ho leve likevel videre i tankan mine (dypt).

 Sånn totalt sett så har vi det greit og bra. VI som alle andre familia har vel opptura og nedtura, men jevnt over fint. Vi har plana æ og Kent for ka vi ønske fremover med hus og hjem. Kent ønske å ta i bruk kjelleren, mens æ ønske nytt hus…..stort hus med goooood plass til alle. Vi får se kem som trekke det lengste strået til slutt.

Våren 2007 fikk æ et av mine anfall og fikk såå løst å fløtte, men siden lille spire kommer, siden Kent fikk ny jobb så ser det ut som om det ikke blir nåkka av foreløpig i allefall……Men æ har likevel ikke gitt opp den tanken på sikt….

Min plan for 2008 e jo å være hjemme med nyskatten, høsten tenke æ skal gå med til skolegang. Tenke å søke mæ på videreutdanning i psykisk helsevern. Både fordi æ vil stige i lønn og pga mulighetan en sånn jobb vil gi mæ der æ e i dag.

Uansett så vil æ si til den eller de som les……GODT NYTTÅR!!!!!

26 uke gravid…..

Og snart e det jul atter en gang. Æ glede mæ som vanlig på mange måta, men på andre måta blir den litt trist siden guttan skal være hos Tom. Joda æ har jo vært gjennom akkurat det dær før, men likevel det e nåkka med jula og ungan og forventningen demmes, gleden dem vise…..Huff æ kommer til å savne dem.

På en anna måte e det jo litt greit også, e jo ganske langt på vei no, så æ slipp liksomdet stresse med mat og pakka og mer pakka og moderering og be den ene vente med oppakking til man har sett ka den andre får osv….For sånn kan det faktisk være når man har flere unga. Og vi har jo 6 til sammen.

Men først kommer adventa….ei koselig tid. Huske for 2 jule sia da æ blei gravid med Emil, testen blei tatt, Kent satt å retta norskstila førr klassen,  han bakte pepperkake førr å ha i vinduet på skolen, den dagen tok æ testen ogden va positiv. Kommer aldri til å glemme den søndagen. Om kvelden gikk vi tur til faren hannes og da snakka vi på veien om det som skulle komme. Vi visste jo ikk da at det va lille Emil.

Tilbake til pepperkakebakinga Kent gjorde førr klassen sin….kor snill han må ha vært med de ungan. Dem kommer garantert til å huske han når dem blir voksen. Æ e så glad i han førr den sia der han vise omsorg og bryr sæ om…..Får liksom aldri sakt det masse nok.

Ja så va det tilbake til 26 uke gravid. Æ må snart begynne å ta bilda av magen som vokser og vokser. Vil jo ha minna fra denne graviditeten også liksom, til tross for at æ legg på mæ og ikke e så snaisen lenger. Æ synes no egentlig ikke man e så snaisen når man vagge omkring med bekkenløsning til oppover øran. Det verste e at det e bare noen uke til han lille kommer. Tenk han skal gjøre Emil til storebror. Lille Emil…….

Æ e ikke på langt nær så sentimental denne gangen som æ va forrige svangerskap. Det går greit, e liksom ikke DEN  tårepersa. Kan ikke huske sist tåra har trilla sånn i regi av graviditeten. Ser bort fra når æ les på bloggen til Heidi da, der ho skriv om Minstemann. Forresen æ skal ikke lyge, æ grein mye sånn hormonellt i den tia den lille gutten va syk, før han døde. Men no har det verste hormonelle gitt sæ.

Vi snakke no om navn, og tenke litt på Kristoffer. Æ ser liksom førr mæ en liten gutt med blondt litt krøllat år, shorts og rød genser og noen skrubbsår på knærne—–Det e Kristoffer:) Men så e æ litt usikker også da…….Kent e ikke. Vi har også snakka om Lars Erik, vel æ helle vel litt mer mot Kristoffer da. Men vi får se.

Æ begynne å glede mæ til å se han, holde han og vise han frem. Klare ikke helt å se førr mæ kordan det blir å være nybakt mamma igjen, men det kommer vel naturlig når han e her. Regne æ no med i allefall. Det har no pleid å gjøre det:)

Æ nyt å kjenne sparkan i magen. Det e tross alt siste gang æ skal være gravid. Æ sa det til Kent i går at det e en litt vemodig tanke:) Hallo e æ en idiot eller? Hehe……Mn det e no sånn æ føle det og kjenne det. På den andre sia så blir man jo lei av å være gravid og gå rundt å kjenne sæ feit og ufremkommelig. Man ser på klær, andre pene damer som liksom e så fresh og trendy og her går æ med magen oppunder haka og en baby på fanget og e liksom ikke trendy i det hele tatt. Takk Kent for at du holder ut!!:)

Æ har liksom forandra mæ sånn på det området der. Før så sminka æ mæ hver dag, kjøpte masse kær, parfyma, gikk ut på byen og va vel ikke helt ut. I dag e det liksom greit med noen fine klær, litt stæsj i håret når man liksom “pynte” sæ, thats it liksom. E ikke mye trendy her nei, det kan æ trygt si. Og fargekombinasjonan e liksom ikke helt etter boka bestandig. Jada æ ser det, det e ei gamme dame, ei sliten sådan æ beskriv:) Men sånn e det, det e ungan æ synes skal prioriteres når det kommer til klær. Kent har vel også naturlig nok fornya sæ en del i høst. Men han må det pga jobben sin også da.

Ellers skal æ FERDIGSTILLE  prosjekt kjøkken i disse dager. Blir fint å få det helt ferdig og få vaska huset snart. Så før æ går å tar kvelden skal æ male de siste listen….Så æ sir som Otto Jespersen….HADET!!!

Æ gidde ikke BARE koseprat…..

For dete ting som skurre her. Emil vil som vanlig ikke sove. Eller han sover en times tid etter leggetid, for så å våkne. Vi egynne å bli sliten begge to av det her. E nesten sånn at kveldstell og elgging blir litt meningsløst siden det ikke e nåkka kveld han tar ( Emil)

I kveld blei det krangel mellom mæ og Kent. Han føle at æ e ute etter å ta han fordi han gjør alt feil ,mens æ synes han e vanskelig fordi han ikke gidde å ta til sæ det som æ sir, og om han gjør det blir argumentet at han gjør det han får beskjed om!!! Mens æ synes at han….huff æ vet ikke……Æ e bare møkka lei i dag:(

Det e ikke Emil si skyld at han ikke får sove, men æ kjenne det gjør nåkka med humøret å ha unga sammen med sæ omtrent døgnet rundt. Og når man begynne å anklage hverandre da e liksom litt av løpet kjørt spør du mæ……

Det viktiste tenke æ e jo at man klare å være enig, at man klare å ha en FELLES  strategi o kordan man skal gjøre ting, det har ikke vi:( Dessverre kan man jo si, men for å få en felles strategi må man kansje prate og bli enig. Vi e ikke der enda trur æ. For oss e det viktigst å være den som har klart å få Emil til den aktuelle kvelden. Og beskyldningen dem hagle….

Æ kjenne også at æ e sliten i dag, lunta e kort og æ føle at æ får ikke gjort de tingan som æ sett mæ fore. Eller det e liksom ikke tid til mine ting, æ skal liksom prøve å snike dem inn mellom alt det andre som e, men det blir ikke plass.

I dag hadde æ tenkt mæ på messe, men kom æ mæ dit? Neida, joda sikkert min egen skyld, men æ føle ikke at tia mi strekk til. Æ måtte faktisk legge mæ på sofa og slappe av…….I stedenfor. Æ skal kan hende ikke klage, men vet du æ gidde ikke sitte her å skrive ned masse dill og dall i dag som æ føle e bare svada, når det e helt andre ting som opptar mæ.

Æ burde kansje gått inn til Emil og avløyst Kent- han ligg sammen med Emil for å få han til å sove, men æ gidde ikke, kjenne ikke at æ vil……Ikke pga av Emil men på grunn av diskusjon/krangelen vi har hatt om kring det her.

Æ burde kan hende ikke legge tankan min her heller, men akkurat no bryr det mæ ikke…..Æ e menneskelig, og det e menneskelig å være på etterskudd med energi, menneskelig å være sint utafor og lei, menneskelig å ikke ha løst til å være på tilbudsia……

Vi slit med sovinga…..

Ikke vi, æ og Kent, men lille skatten vårs. Hver kveld e han kjemptrøtt, men etter å ha sovet 1 time eller 2, så våkne han og skrik og skrik, ja han e faktisk rasanes. Han vil opp, SKAL  IKKE sove mere. Og ferdig med det. Æ og Kent synes det e litt slitsomt, ja det e slitsomt. Spesiellt no når  æ begynne å merke mere og mere til den lille inne i magen. Æ tenke av og til på dette her: Siden ca 2 mnd før æ fikk Emil slutta æ å sove hele natta, va oppe hver natt- måtte på do- krampe i leggen- tungt å snu sæ pga stor mage osv- Så kom Emil, og med liten baby i huset sir det sæ sjøl at man ikke kan forvente å sove natta gjennom- og sånn har vi det enda- han e våken, enten om kvelden, eller hver natt forlange han SERVICE- mat- flaske, og da e d bare å stoltre sæ opp og orden det da. Om ei stund kommer så lille skatt nr 5!! Da har vi to- en storbaby og en liten baby,mest sannsynlig sover ikke han natta gjennom han heller det første året. Det vil egentlig i praksis si nåkka sånn som dette- Fra æ va va 5 mnd på vei med Emil- april 06 og frem til ca mars-april 09 skal etter retten æ ikke kunne sove 1 hel natt!!!! TENK PÅ DET når dåkker klage over å være trøtt osv……

Vi kommer nok over denne kneika der Emil slit med å få sove. Æ trur han e begynt å drømme, også e han blitt mammadalt. Mamma skal liksom hele tia, men han e no glad i pappa også da……Emil e så snill og god med oss alle. Når det gjeld denne manglende sovinga på kvelden e den no egentlig verst for han, som e nødt til å slite sånn med å få det til…….

En dag denne uka når æ kom for å hente Emil i barnehage hadde han faktisk sovna av ute på akebrettet i barnehagen. Og etterpå sov han i 4 og en halv time, hvilket både æ og Kent e enig om e altfor lenge for han.

I går 16 November va æ og Kentpå ultralyd og så den lille i magen som skal komme. Vi fikk bildeav han i 3d format, hvilket visste ansiktstrekkan hannes. Vi begynne å glede oss begge to no. Det blir morsomt for Emil å få en liten lillebror å leke med. Æ trur dem kommer til å ha masse glede av hverandre i åran som kommer……

Æ e jo 24 uke på vei no…..Herregud de ukan har sprunget av gårde, akkurat som om æ ikke har tid til å tenke på graviditeten, akkurat som om den bare e der……Ja han e jo der selvfølgelig, men æ reflektere ikke ¨å mye over det som forrige gang. Det æ like aller minst med å være gravid e alle kg som kommer snikanes og at det blir tungt etter hvert som bekkenløsninga fremtrer, hvilket e begynt. I kveld måtte æ få hjelp av Kent til å kle på mæ sokkan foreksempel…..

Thomas har forresten hatt bursdag. Nestminste Skatten min e fyllt 11 år og begynne å bli stor gutt no. Vi ga han pengegave, så kan han sjøl finne ut ka han vil gjøre ,med pengan sine. Rart å tenke på egentlig……For 11 år sia fikk æ Thomas, va 3 barns mamma i en alder av 26 år. Følte vel på mange måta at han skulle være den siste ungen æ fikk. Æ va gift og hadde hus en anna plass, visste ikke om Kent, eller kem han va……Også gikk vi egentlig der i verden både æ og han og visste ikke st det skulle bli oss……Det e en snål tanke egentlig…..

I dag bor æ sammen med han, vi har en unge i lag, æ e 4 barns mamma og vente på å bli 5 barns mamma og til sammen med Krister har vi faktisk 6 unga. Tenk det 6 av dem!!!:)

Æ lure av og til når æ tenke for mæ sjøl om det kommer til å gå smertefritt fremover, med ungan osv, æ bekymre mæ litt over det, e  redd æ ikke skal ha tid til Thomas OG Espen som faktisk også treng masse omsorg og kjærlighet. Æ trur og håpe så at det skal gå bra med dem……..

Snart e det jul igjen. Denne jula blir vi aleina æ, Kent, Emil og evt Linn. Det blir rart…….Idag skreiv æ ønskeliste for oss og alle ungan. I Kent sin familie e d vanlig å ha, så kan man kjøpe nåkka folk ønske sæ, i stedenfor å kjøpe nåkka som blir ligganes i et skap eller lignanes…….

No begynne æ å bli trøtt…..Skal ta kveld og ha mæ litt søvn…….

Ja da prøve vi litt mer……

 Avslørt, mens æ jobbe. Joda sitt nok en del på pc en……Min nye venn, mitt nye handlesenter…….

 Her ser man jo kor utrolig ukoselig det e uten fronta på kjøkkenet, men det kommer til å bli nydelig når det blir ferdig……

I dag søndag teste vi ut kordan man gjør det i forhold til bilda……..

 Det e oppusiing på gang…kjøkkenet er om sakt sendt av sted, så no skal vi leve i rot og kaos denærmeste uken…..