Denne bloggen vil nok være mer personlig enn de andre æ har skrevet. Denne vil også være mer dyptgående, så om du ikke ønske å smugtitte på livet mitt har du allerede no muligheten til å snu:)
Overskrifta sir vel ganske mye om ka dette kommer til å handle om uansett. Ja æ har angst, rettere sagt fødselsangst som sikkert kan være like lammende som anna angst. Æ e redd for å føde, så æ går til samtale med jordmor som har spesialisert sæ på sånne som mæ som e redd førr akkurat det.
No har det sæ jo sånn at det begynne å nærme sæ med stormskritt no i fht fødsel. Det e ikke mange ukene igjen før lille Albert, Morten, Erik, Lars Erik eller ka han no kommer til å hete e her hos oss. Æ glede mæ, men som sagt æ frykte også for kordan det skal bli å få han ut.
I og med at det finnes de som spesialisere sæ på sånne som mæ, så vil jo det si at æ ikke e aleina om akkurat det her. Det e faktisk mange kvinner som e like redd som mæ, som i forbindelse med dette å føde også får aktivert denne angsten, dødsangsten. Angsten for det ukjente, de sterke kreftene som råder i en fødsel, ja æ vet æ har jo tross alt født 4 ganga!!
Ka e det som har aktivert min angst, for å finne svaret på det må æ kan hende starte med den første fødselen min, en kald vinternatt i 1989. Ei vordanes mamma, ei ung jente som egentlig ikke visse nåkka om ka ho gikk til, og som ikke fikk den oppfølginga som ho egentlig trengte under og etter fødsel. Æ tillate mæ å si det. Æ va bare 18 år den gangen!
Linn blei født inne på et bad på gamle sykehuset, æ fikk ingen hjelp, ingen smertelindring, ingen klapp på skuldra, ingen ord som sa æ va flink som ville komme til å klare dette. Æ fikk kjeft, spesiellt da æ sa til jordmor at æ kom til å dø pga smerte, redsel og følelsen av ¨å være overlatt mæ sjøl. Tenk det, å være 18 år, egentlig e unge, som e i fødsel, og det man blir møtt med e kjeft!! Æ huske æ lovde mæ sjøl da ho va født at æ aldri aldri mer i hele mitt liv skulle ha unga, aldri. Ho kom til verden, og reint fysisk gikk nok fødselen etter boka, men psykisk vet æ ikke. Kan hende blei rota til angsten allerede da sådd…..
Æ klarte selvfølgelig ikke holde mitt løfte om å ikke få flere barn. Det gikk 5 år og vinteren 94 va æ gravid igjen. Æ va mye kvalm og dårlig under dette svangerskapet, plagdes masse med migrene, bekkenløsing og kvalme:( Men ellers gikk nok selve svangerskapet greit. Æ vil si det sjøl, av de svangerskapan æ har hatt e vel dette da æ har utstrålt mest positivt. Æ va så fint gravid, hadde så fin mage, la ikke så mye på mæ som æ ellers har pleid å gjøre, så selvtilliten min va liksom på topp. Frem til 7 mnd, da begynte angsten å inntre mer og mer snikanes. Fikk ikke sove om natta, fikk problema med panikk, visste jo at denne ungen måtte ut på et vis, og æ visste kordan måte også. Klarte ikke være rasjonell. Og visste heller ikke da ka æ va redd, men redd va æ.
Æ hadde forespeila Tom på kordan fødselen kom til å bli. Ja æ klarte faktisk det. Og 11 oktober 94 om dagen begynte det med litt rie til pg fra starta den. 12 oktobr klokka 8 om mårranså den lille gutten dagens lys. Etter mye hyling og skriking fikk æ satt epidural. Kroppen min e visst satt sammen på en flott måte når det kommer til fødsel, for på tross av epiduralen så gikk riene likevel sin vante gang. Men også denne gang va æ redd, men visste ikke no heller ka æ va redd førr….. Fødseln går greit, men det viser sæ etterhvert at babyen e stressa i magen- har høy og lav puls om hverandre. Han kommer etterhvert til verden, men han puste ikke……Han bare ligg der, og det e liksom så stille i føderommet. Æ trudde han va dø. Dem ser på klokka, jordmora telle sekunda før ho sir til mæ at vi må ta han, klippe navlestrengen og ut bær det med dæm. De sekundan som no går, eller e det minutt, føles som ei evighet, førr mæ e ungen dø og 9 mnd med graviditet har vært menigsløs. Og æ føle mæ straffa! Straffa for ka liksom?
Etter ei stund kommer det ei jordmor i døra g sir æ kan slappe av, fordi babyen lever, har blitt sugd i luftveian og fått o2, så alt ser greit ut.
I de øyeblikkan der æ ikke visste, kan æ med handa på hjerte si at æ trur æ vet kordan det må være å få en dødfødsel. Æ følte det, og kjente det så godt på kroppen den tia det pågikk. Espen skatten min e i dag 13 og leve i beste velgående, men angsten for det man ikke kan kontrollere-livet, blei enda sterkere førr mæ under den fødslen.
Så blei æ gravid igjen. Thomas va ikke planlagt, æ oppdaga vel bare plutselig at alt blei så trist, speiellt noen skikkelig overfladiske tv seria æ fulgte med på. Så æ skjønte tidlig at nåkka va på gang. Med Thomas va det et tungt svangerskap på så mange måta. La på mæ mye, masse bekkenløsning, nyetablert med nytt hus og rimelig dårlig økonomi, hadde Espen som va liten og som skulle bli storebror. Æ va sikkert mye nedstemt og fortvila under dette svangerskapet. Blei tilråda abort av et nært familiemedlem, hvilket æ sikkert aldri har klart å tilgi på en måte. Det gjorde mæ vel spesiellt sårbar at noen kunne ønske bort nåkka voksanes inne i kroppen min. Så æ skal ærlig innrømme, æ hadde mange netter der æ satt oppe å gråt og va lei mæ. Aleina der æ følte mæ ensom både med og i mæ sjøl og i fht graviditeten. Denne gangen va liksom ikke magen så spennanes føltes det som. Va liksom ikke så mange som va så himla interessert. Også i dette svangerskapet startet angsten for fødsel rundt 7 mnd, der æ kunne ligge å vri mæ om natta og grue mæ til det kommende.
Ei snefull natt til 15 november 96 begynte riene å komme, så æ skjønte at no va den her, fødselen og det æ va redd førr. også denne gangen fikk æ epidural som virka. og klokka 08.10 om mårran va han født, lille store skatten min, endelig va han ute!! Og denne gangen regna æ med å aldri bli gravid igjen:)
Æ va faktisk ei stund etter fødselen litt nedstemt i perioda, men det gikk sæ fort til og æ glei fort inn i mamma rollen.
10 år etterpå skjer det store igjen. Livet mitt har endra sæ, har fått ny utdannelse, et anna liv på mange måta, e 10 år eldre, har en litt anna økonomi. Æ oppdage plutselig at æ e gravid igjen. Vi har planlagt baby. Fjerne spiralen og 14 daga etter e æ på vei. Det e litt sånn med mæ at i begynnelsen klare æ ikke tenke så mye på angsten min, d e jo så lenge til liksom, spesiellt siden æ oppdage såpass tidlig at nåkka e i gjære.
Æ e som sagt mye syk, gikta plage mæ, må spise medisin for å fungere i hverdagen, æ e myyyyyye kvalm og dårlig, kaste opp, halsbrann, kramper i beinan, mor får kreft og dør etter hvert, det skjer andre personlige ting i familien som e med på å påvirke kordan æ har det. Æ legg også denne gangen mye på mæ, så æ e ikke så komfortabel med mæ sjøl som æ skulle ønske. Men æ har likevel en mann som gjør omså alt for mæ-dvs om så gå tilverdens ende etter vann. Så det e klart det hjelpe på. Men også denne gangen kommer angsten og tåran pga ytre omstendighete. Æ har et svangerskap uten ro kan æ si i ettertid. Fysisk maase plaga, psykisk masse der også…sorg etter bestemor mi og masse anna familiært som æ ikke orke gå inn på no. Men det va masse, enormt masse påkjenninge.
Etter 11 daga på overtid og en sprengt persentil går endelig fostervannet søndag 13 august. Enn ny liten verdensborger e på vei. Æ e sliten, æ e stor og diger, så denne gangen fortone avslutinga sæ litt annerledes, æ e på en måte pga alt det psykiske klar for å gå i fødsel. Kan hende for første gang. Men fødselen vise sæ å bli tung.
Æ har ei fantastisk svensk jordmor, Elisabeth hete ho. Ho e irommet gjennom hele kvelden og natta. Følg med på alt av apparata, og vi finn ut etter hvert at lille Emil sitt fast i bekkenet mitt. Æ får epidural, men den virke ikke sånn som dem har gjort tidligere, æ har smerta som ikke gir sæ. I og med at Emil sitt fast i så prøve dem å snu han under mine åpningsrie- grusomme smerte. Dem aktiverte dødsangsten min, æ va sikker på at æ kom til å dø. At æ aldri skulle se ungan mine mer. Da pressrien endelig begynte så hadde æ ei jordmor på magen som hjalp mæ å presse, æ hylte ut mine urkrefter, men hjalp det? Etter hvert så finn dem ut at dem ikke kan ta i mot han, han ser ut til å komme for fort, så dem holder han igjen på pressrien, dem nekte å la han komme ut. Det ville ødelagt mæ:) Det sa jordmor.
Han kommer til slutt ut, men d skjer nåkka med engang han kommer ut og blir lagt på magen min. Æ blir så redd for å miste han. Fysisk i gulvet, psykisk ved at nåkka skjer han.
Da kvelden kommer og alle har vært å sett på det lille vidunderet og Kent som den siste skal gå hjem briste det i mæ. Æ skrik og skrik. Klare ikke slutte, så det kommer en pleier og sir han kan få være der sammen med mæ. Barsletåran mine kom ikke 3 dag som vanlig e. Dem kom samme dagen som Emil kom til verden. Og sånne tåra skulle æ slite med i ei tid. Og redsel, redsel for alt mulig. For å miste Emil i gulvet, for at andre skulle gjøre det. Æ va konstant sliten i en periode. KUnne sitte å se på Emil og være redd for å miste han, at han skulle dø fra mæ, bli borte.
Til slutt ble det så overveldanes at æ måtte snakke med noen om det her, ikke bære det aleina. Så helsesøster ble kontakta, legen kom inn i bildet. Æ fikk noenæ kunne snakke med om de tankan æ bar på.
Venna og familie e jo ofte der at dem forvente at man skal være i en lykkemodus,alt skal være greit….
Æ sleit med så masse, personlige familiære ting, et dødsfall, en tidligere angdt for fødsel, æ va sliten etter å ha vært 11 daga over tia. Det va masse.
No e æ der igjen. Det kommer snart en ny. Og æ kan ikke vite no at det ikke blir nåkka ala det samme. Forskjellen e at denne gangen så e æ mer forberedt, æ har andre tilbud, æ har ei jordmor som ser kordan det va tidligere, som vet ka æ snakke om når æ snakke om det. Som trygge mæ på at det faktisk ikke e så unormalt å føle ting sånn som æ gjorde, som støtte mæ. Så selv om æ begynne å bli sliten, så ser æ målet, men æ vet ikke nåkka om kordan det vil bli å gå i mål denne gangen. Det kan hende det blir keisersnitt fordi æ ikke orke å gjennomgå dødsangst og smerter atter en gang. Æ vet egentlig ikke kordan det vil bli å gå i mål siden det ikke enda e tatt nåkka besluting…..
