Litt trist i dag……

No føler æ virkelig et behov for å komme med det æ har på hjertet. I dag e æ litt trist, ikke på egne vegne, ikke på ongan sine vegne, men på grunn a en kreftsyk liten gutt som æ har blitt kjent med via en blogg på nett. Han e bare ca 8 mnd eldre enn Emil, med andre ord en liten skatt som ikke fortjenedet å være så syk, å måtte kjempe enkamp på liv og død for å få lov å kunne leve. Æ vet ikke om han leve enda, det har ikke vært nåkka nytt i dag. Mora hannes skriv hver eneste dag på bloggen om kordan det går, med ho, med han, med dem….I det siste har det vel ikke gått så veldig bra.

Jada…æ vet sånne ting ikke burde gå sånn inn på mæ, vet man ikke alltid skal ta andres sorga og gjøre til sin, men det e lettere sakt enn gjort. I mitt hjerte e d naturlig å føle med andre når de lir, når dem har ondt. I denne sammenhengen kan man iukke bidra medanna enn å legge igjen en kommentar til mammaen om at man tenke på dem, at man gråte med dem.

Ut i fra det man kan lese av tilbakemeldinge ho får, så e vi mange som bryr oss, mange som tenke på han, mange som prøve å sette oss inn i kordan det e å miste nåkka av det kjæreste enn har i livet, likvel klare man ikke forstille sæ, man kan ikke forestille sæ den smerten uten å ha erfart den, og for min del håpe og ber æ om å aldri rammes av nåkka sånt som å miste ongan. Livsverket mitt, det viktigste over alt på jord.

Kan man venne sæ til tanken på at en av ongan skal forlate, skal bli borte, aldri komme igjen? Kan man det? Kan man være forbereda? æ trur ikke det. I uansett kordan setting det skjer trur æ alltid sjokket vil være like stort, like altoverskygganes og lammanes. For man vil aldri slippe dem, manvil ha dem for enhver pris….

Men sett at ongen e så syk, har så mye smerte og lir sæ gjennom døgnet, kan man da akseptere døden som eneste utvei av lidelsen? Æ vet ikke. Man vil sikert prøve på alt, gjennomgå i hodet sitt om nåkka e uprøvd…Æ vet ikke….

Æ har jo min tro og den har i senere tid blit forsterka, opp gjennom tia har den vært tilstede i noen sammenhenga og mer fraværanes i andre sammenhenga. No e æ der at æ tvile…..Kan det finnes en Gud som styre alt,kan det finnes en Gud når han gi noen så enormt mye smerte? Æ vet ikke, men æ ber fortsatt mitt fadervår, prøve å holde på mi tru…..

For mæ e det viktig å holde fast ved at vi leve etter det her, at vi skal møtes engang, men kan hende e det bare en livbøye på et vis, en trøst, kansje falsk, som æ holder ved for å klare å se meninga med livet. For ka e meninga med livet om alt e over den dagen d e over? I målestokk, i forhold til kor lenge jorda har eksistert e vi jo bare her i et sekund, kansje mindre, nesten ikke i det hele tatt. Kun kort tid, og på den tia utrette vi nåkka. Noen går gjennom livet uten sorga og smerte, andre med stort sett bare sorga og smerte. Noen får en forferdelig skjebne, så som Minstemann, mens andre får alti fanget. Æ skjønne det ikke, klare ikke forstå den urettferdigheta.

I dag, siden æ e så trist og lei mæ, ser æ ikke alle de bra tingan som også e her i livet, for det e jo det, men akkurat no klare æ ikke å ta det inn.

Æ vil lulle mæ inn i min tristhet, vil være sånn i dag. Vil kjenne på kordan d e, for så å komme sterkere tilbake og nyte livet på godt og ondt,men som sakt ikke i dag….

P.s skal ikke klage så, har det veldig fint med mæ og mine. Mi tristhet e bundet opp til noen ande sin sorg og skjebne….KOmmer sterkere og mer gla tilbake seinere….

Lenge sia sist……

Har ikke fått skrevet så mye i det siste, men no tenkte æ no at æ skulle sette mæ ned å skrive litt. Emil fylte 1 år 14 august, et par daga før 1 års dagen fikk han masse feber og va tydelig uvel, så det blei no litt snakk om vi skulle utsette feiringa eller ikke. Det endte no med at vi hadde dag den dagen han hadde bursdag. Og det va veldig koselig når alle gjestan kom. I og med at vi bor såpass trangt fant vi ut at vi ville ha det i 2 omganga, så sånn blei no det. Ellers så e kent begynt i ny jobb som inspektør på Stakkevollan skole, æ begynne åjobbe for fullt 5 septmber.Det glede æ mæ no litt til må æ si. Skal bli godt å komme ut blandt andre folk igjen, og ikke bare være hjemme. Ellers så e æ i kjempeform for tia, gikta plage mæ nesten ikke i det hele tatt lenger og det e så utrolig godt å stå opp å være smertefri. I går begynte ongan på skolen igjen. Espen e begynt på ungdomskolen, Thomas i 6 klasse og Linn begynne siste året på videregående. Så e d bare å kneppe fingran å håpe det går bra med dem alle 3. Emil har fått barnehageplass, og skal begynne 60 prosent i Storvollen barnehage. Det glede vi oss også til alle sammen. Man merke no at høstene i anmasj, begynne å bli litt mer hustrig ute, så om ikke lenge kommer vel ei kjempeutgift når alle guttan skal ha nytt av det ene og det andre. Men det e no sånn som må til. Forøvrig eæ sånn til daglig inne å les på en blogg på nette, som opptar en del av tia mi. Den e om en familie som har en liten gutt med dødelig type kreft, må bare si at den bloggen e trist lesning. På en måte vet jo æ at æ e ei tåreperse, så av den grunn burde æ definitift ha holdt mæ borte, men klare likevel ikke. Så der sitt æ no og les og felle noen tåra. han gutten e bare 6 mnd eldre enn Emil, så man kan jo sjøl tenke sæ kordan det ville være å ha en onge som man kansje skulle være nødt til å miste……Grusomt e vel det eneste ordet man kan bruke om sånt.

Til Helga skal æ og Kent på døgnvillfestival og det glede æ mæ til. Vi har jammen ikke vært på mye ting i lag siden vi blei småbarnsforeldra igjen. Vil tru det kan være ei vitamininnsprøytning. Alle sir jo man må være flink å ta vare på hverandre i den tia her, men det e jammen ta mæ lettere sakt enn gjort.

Akkurat no ligg både Emil og Kent å har sæ en fortjent middagshvil. Unne faktisk Kent åsove litt når han kommer hjem fra jobb. Vil tru han e full av tusenvis av inntrykk siden han e begynt i den nye jobben sin, ogdet vet vi jo alle at kan være slitsomt.

12 september reise æ på personaltur til Bergen. Kent og Emil kommer ned den 14 og da regne æ med vi skal kose oss en del vi tre. Bo på hotell osv, blir deilig trur æ!!Regne med vi blir å gå en del

Så det skjer no nåkka i livan vårs selv om det ikke akkurat kan kalles action.

Åj….holdt jo på å glemme nåkka viktig: I går kom Kent hjem fra jobb og da hadde han kjøpt blomster til mæ:)) Blei veldig glad, selv om æ ikke e den beste til å ta i mot gava osv. Sammen med blomsteren lå det et fint kort der han hadde skrevet noen fine ord. E så godt å få innimellom……Men no skal æ gå å ta mæ en etterlengta dusj:)) Blir ikke mye tid til sånn no om dagen når Emil e høyt og lavt.